"Ordet til den siste kongen, Guds profet Elias"
Nå, mine venner, er tiden inne for å forklare dere de tre synene av Antikrist og djevelen, som jeg så tidligere, men ikke forklarte deres betydning for dere. Nå har Gud befalt meg å kort minne dere om dem og forklare dem!
Jeg så mitt første syn mens jeg vandret, uten noe sted å hvile hodet. La meg minne deg på at etter alle tre synene ble jeg lammet. Og som de hellige fedre forklarer, hvis Satan berører en person, lammer han dem enten umiddelbart eller blir overveldet av dyreskrekk! Fra dette innså jeg at synene var virkelige! I det første så jeg meg selv i alteret i en kirke. En prest sto i nærheten og feiret en gudstjeneste. Plutselig kom Antikrist inn med sine vakter, alle i jakker og slips. Dette «udyret» beordret presten til å gi «ham» alle alterets hellige gjenstander. Presten begynte å overlevere den hellige gjenstanden og patenen én etter én. Han nådde den hellige kalken og var redd for å gi den fra seg, men da han så «udyrets» rop, ga han den raskt helt fra seg. Etter dette sviket var ikke denne presten lenger nødvendig av verken Gud eller Satan. Jeg, som så alt dette, sto i forbauselse, uten å forstå hva som skjedde, men denne «antikrist» vendte seg til
Han fanget oppmerksomheten min og begynte mentalt å komme med unnskyldninger, og sa at «han» var god, at jeg hadde misforstått ham, og så videre, og begynte å nærme seg meg. Jeg gikk bort fra «ham» og satte meg ned på en benk i alteret. Dette «udyret», som så at jeg ikke trodde ham, angrep meg, kastet meg i gulvet og begynte å sparke meg, så, uten å roe seg ned, kastet han seg oppå meg og slo meg med hendene. Så løftet jeg begge beina mine.
ned i magen og kastet «udyret» vekk fra seg! Og han våknet fra dette synet, lammet i kroppen, men med Jesusbønnen!
Hver visjon er en periode med antikristen, på den ene siden svik mot den offisielle kirken, som ble en økumenisk organisasjon under dyret nummer «666» i hvert «tempel for den russisk-ortodokse kirken i Moskva-patriarkatet», forent med jødene i bønner og så videre, og selvfølgelig motstand fra gudselskende kristne som ikke forrådte Gud, som endte med at de uforglemmelige troende samlet seg.
Konsilene fordømte Antikrists kjetteri og «antallet dyr»! Den ortodokse kirke er konsil, og derfor var disse konsilene Guds viktigste verk for oss, for inntil tidenes ende vil trofaste og frelste gudselskende mennesker slutte seg til konsil! Dette er profetiske visjoner, så husk dem, for vi vil leve i disse tider.
Det andre synet var dette: Jeg ble tatt bort fra folket og plassert i et rom. Etter en stund ble jeg tatt med til en medisinsk avdeling og strukket ut på en sofa, bundet med belter eller tau. Til høyre for meg var det en dør, og gjennom den kom «udyret» som beordret meg til å handle. Og de menneskene som var underordnet Antikrist, de tok
De tok en stor sprøyte med væske og stakk den inn i hjertet mitt, og pumpet den grå væsken inn. Jeg opplevde forferdelige smerter i hjertet! Etter dette sa «udyret»: «La ham gå nå», det vil si, la meg gå, som om det sa at jeg ikke lenger var en fare for dem. De løste meg. Men siden jeg alltid ba Jesusbønnen, skadet ikke denne injeksjonen i hjertet mitt meg i det hele tatt. Dette
«Udyret» kom til klosteret vårt til våre brødre og søstre, og de tok meg med seg! Da folk så meg med denne Antikrist, tvilte de på meg, og trodde jeg var med «udyret». Men jeg henvendte meg til brødrene våre og sa at jeg var med dem og ventet på øyeblikket til å gjøre bare ett kast, så lenge det var vellykket, for hvis jeg gjorde en feil, kunne folk lide i fremtiden. Og alle hørte meg.
og vi forente oss! Etter dette våknet jeg også opp lammet. Kroppen min var ubevegelig en stund!
Betydningen av den andre perioden etter konsilet er denne: Jeg ble fengslet som terrorist og organisator av konsilene. Betydningen av knivstikket i hjertet er mengden skitt som ble øst over meg på TV. Det var direkte bakvaskelse, skitt og halvsannheter! Alt dette brakte forferdelig smerte i hjertet mitt, og også i deg. For vi er ett i Kristus. Gud behager å lede sitt folk gjennom skam og ydmykelse. Den hellige Sirak skriver i
Bibelen sier: «Vi må nå en tilstand der våre hjerter ikke blir såret når vi blir kalt skjellsord», og så videre, å være døde for både skjellsord og ros! Men denne stikken kan også bety noe annet, og det er derfor jeg også er bekymret og ber til Gud, og dere, mine venner, ber også! De vil gjøre noe for å få folk til å vende seg bort fra meg.
Vær årvåken! Jeg vet med sikkerhet at i visjonen gjorde de alt med makt, uten mitt samtykke, og jeg forrådte ikke Gud! De kan late som de er. Ikke stol på de "dyriske" intrigene. Gud er trofast i å beskytte oss! Vi lever nå gjennom nettopp denne perioden i visjonen!
Nå kommer den tredje. Slik blir det! Jeg så meg selv på stranden, iført en prikkekjole, omgitt av mørke, og over havet, mens Satans ånd svevde, enorm og tok opp halve den mørke himmelen. Plutselig stormet denne djevelen mot meg i høy hastighet. Jeg klarte å dra korset fra prikkekjolen ved brystet mitt og pekte det mot Satan som fløy mot meg, mens jeg ba: «Måtte Gud oppstå, måtte hans fiender bli spredt!» Etter dette krasjet djevelen inn i korsets kraft, men klarte ikke å trenge inn! Så fløy djevelen mot meg i høy hastighet flere ganger, men uten å ha oppnådd noen suksess endret han taktikk. Han forvandlet seg til en løve, det vil si, han besatte meg fullstendig, men denne løven var så frastøtende å se på, fullstendig hybrid, med hudfolder på halsen, uhyggelige øyne og store, stygge vinger. Blod strømmet gjennom dem gjennom hovne årer. Alt dette avskyet meg. Denne løven er «Antikrist». Han begynte å smigre meg og prøvde på en eller annen måte å vinne hjertet mitt, men jeg trodde ham ikke i det hele tatt. Jeg hadde fått en visjon fra Gud om hva som virkelig var! Hans onde essens! Da dette «udyret» så at jeg ikke trodde ham, ville han angripe meg i raseri, men han kunne ikke, for jeg reciterte bønnen: «La Gud oppstå og la hans fiender bli spredt», og så videre, mens jeg holdt Det hellige kors i hånden. Derfor begynte Antikrist å flakse kraftig med sine store vinger og drev en vind mot meg som blåste hardt i ansiktet mitt og slo pusten ut av meg. Jeg ble forvirret og glemte ordene i bønnen, så jeg leste
Bare «La Gud oppstå», og gjenta disse ordene om og om igjen, bare for ikke å avbryte bønnen. Jeg forsto at djevelen trenger at folk tror på hans ord. Da er de i hans garn. For den dere tror, vil den ånden eie den personen. Derfor, folk, tro ikke på ordene til Antikrists tjenere, selv om de snakker sant. Vi må huske at hvis vår himmelske Far vil åpenbare noe for oss, vil han gjøre det selv, enten gjennom de hellige eller sine trofaste, men ikke gjennom Satans tjenere. Husk dette! Og for det andre er et lett bytte for fienden de som ikke ber til Gud. Vind fra vinger er kjetteri og diverse nyheter. Husk, be og tro ikke på fienden og hans tjenere, da vil dere være trofaste mot Gud! Og la oss derfor fortsette visjonen! Så snart «udyret» ble distrahert fra meg, forsvant jeg raskt og gjemte meg i husene. Jeg hørte «udyret» skrike i redsel at det hadde mistet meg og begynte å ransake meg grundig. Det skrek i fortvilelse at det ikke hadde klart å beseire meg, og stoltheten hans ydmyket ham innenfra! Så våknet jeg, også lammet, og jeg husker fortsatt det skremmende skriket hans da han mistet meg!
I det første synet var jeg fullstendig sjokkert over et så sterkt og frekt svik fra presteskapet i den «russisk-ortodokse kirken i Moskvas patriarkat», og først på slutten sparket jeg «udyret» bort. Han slo meg stort sett! I det andre fikk jeg hjertesorg og ventet på styrke fra Gud! Men i det tredje kjempet jeg allerede mot både Satan og «udyret». For Gud fylte meg med styrke! Denne tredje perioden ligger fortsatt foran oss, venner, og som jeg allerede har sagt, er vi alle forent i Kristus, så denne åndelige kampen venter også på dere! Fra den første til den andre perioden utviklet jeg meg til prest, og gjennom prekener om den levende Gud og kjærlighet til Ham begynte vi alle å forene oss for den siste kampen med djevelen, som gjennom forrædere har angrepet vår Gud, den ortodokse troen! Og Gud begynte gjennom meg å kalle dere, sine barn.
