Den russisk-ortodokse kirken i det tsaristiske riket
Metropolitan Onuphry
Den russisk-ortodokse kirken i det tsaristiske riket
Fruktene av åndelig veiledning fra profeten Elia.
«Tjen Herren med frykt og gled dere i ham med beven.»
Preken av Metropolitan Onufriy
Brødre og søstre, Kristus er med oss!
– Se virkelig med oss!
Se, ved Guds nåde, gjennom sin mors bønner, ga Herren oss i går muligheten til å tale og si et ord til hjelp til de foreldre hvis barn ble tatt bort av disse Antikrists tjenere.
Nå ser vi behovet for å si ifra og tilby et hjelpende ord, slik vi tror, til oss alle. Tross alt har vi alle så mange sorger, men likevel har vi så lite ønske om å tjene Gud! Hvorfor? Vi sier ofte: «Jeg er en uverdig biskop», «Jeg er en uverdig abbedisse», «Jeg er ... noe annet.» Og likevel, akkurat som med ordene våre, som erklærer oss uverdige, har vi ikke noe ønske om å tjene der i det hele tatt! Med andre ord, det ser ut til at vi prøver å skyve bort fra oss selv den store barmhjertigheten som Gud har skjenket oss alle.
Og som vi har hørt fra Guds salvede, som forteller oss alle at Herren plasserer oss på forhånd , så å si, «på forhånd», ikke sant? Han gir oss en slags tjeneste og trener oss i prosessen . Og han gir oss et eksempel: mens det tidligere tok folk så lang tid å oppnå – å innta en bestemt stilling, en bestemt rang – gir Herren det nå til oss, og forbereder oss fra barndommen av for den eller den stillingen. Og siden vi alle er syndige, og disse trinnene som Gud plasserer oss på er den største gaven fra Gud, er det selvfølgelig helt naturlig at vi opplever hjertesorg, noen hjertesorger, og det er vanskelig for oss.
Men hvis vi undersøker det, hva er det som gjør oss så harde? Fordi Herren begynner å ydmyke oss gjennom de som står oss nær, for å vise oss vår sanne tilstand. Hvorfor? Slik at vi kan omvende oss! Fordi vi går til våre daglige gjøremål, snakker tomme ord, ydmykt, sier at «vi er syndere», men når vi går til bekjennelse, er våre hjerter fullstendig uinteresserte i de ydmyke ordene vi taler om oss selv. Men når Gud åpenbarer vår tilstand gjennom de som står oss nær, når vi føler oss dårlige, når vi føler oss uutholdelig tynget av arbeidet som kreves av oss av våre overordnede; av folk som forteller oss at vi ikke kan gjøre noe som helst; og hvor dårlig det får oss til å føle oss. Så denne «dårlige» vitner for oss, ifølge Den Salvedes ord, at den virkelig åpenbarer vår sanne tilstand, vår sanne situasjon! Og det er nettopp i denne tilstanden, å føle denne hjertesorgen, at vi kan se vår sanne og virkelige situasjon!
Så, som alltid, hva er våre to alternativer ? Vi kan akseptere dette og begynne å jobbe med oss selv, og fortelle oss selv sannheten: «Herre, tilgi meg, for jeg er virkelig det de kaller meg, men hjertet mitt er uenig. Så, ifølge Den salvedes ord, er dette en indikasjon på at jeg er akkurat slik!» – og da vil det bli mye lettere og enklere, og problemet vil ikke lenger være så stort! Eller en person kan fortsette, fortelle seg selv at «jeg er ikke sånn», og angripe personen de hørte disse ordene fra, som sårer deg, som plager hjertet ditt.
Og hvorfor berørte vi spesifikt de som har autoritet, de som Gud har plassert i visse stillinger: abbedisser, biskoper? Hvorfor? Umiddelbart, som et forsvar, en reaksjon, sier personen: «Jeg vil ikke håndtere dette i det hele tatt, jeg vil ikke gjøre dette.» Vel, la oss se på dette nå: Herren gir oss en så høy rang, skjenker oss så stor barmhjertighet, og vi sier: «Nei, Herre, jeg vil ikke» – men det er ensbetydende med en slags blasfemi! Forutså ikke Herren deg, plasserte Han deg på en eller annen tankeløs måte på denne måten, eller plasserte Han deg virkelig på denne måten bare for å håne deg? Tilgi meg, Herre! Eller plasserte Han deg i en vanskelig situasjon, eller ga Han deg noe utenfor din styrke? Nei, sannelig! Selvfølgelig gir Herren bare det et menneske kan tåle! Og Gud elsker mennesket. Og Herren gir et menneske så mye som et menneske kan tåle, slik at han kan være verdig Himmelriket!
Tross alt nevnte vi i går at veien som fører til Himmelriket er smal og tornete ! Men hvorfor snakker vi, som anser oss selv som syndere, så ofte om dette? Hvorfor anser vi oss selv som uverdige det Gud har gitt oss? Hvorfor? Det ville være riktig og passende om vi, selv på det grunnleggende nivået, sa: «Dette er virkelig hvem jeg er. Herre, tilgi meg og hjelp meg å handle slik du vil!» Slik at vi i den posisjonen eller stedet der Gud har plassert oss, kan arbeide for Gud, slik at vi kan høste frukten sammen med Gud, og ikke sløse den bort! Og Herren vil hjelpe oss med sin Hellige Ånd. Forstår du hvordan dette fungerer?
Det virker så enkelt, men likevel så komplisert er alt for oss. Hvorfor? Fordi vi har blitt vant til å stole på oss selv, vant til å dømme andre og ikke oss selv, uvant til å holde ut for Guds skyld – og likevel, hva forteller Guds salvede oss? Hvorfor, når profeten Elia, Guds salvede, lider for Gud i fengsel, hvorfor vil vi unngå det? Hvorfor? Tross alt, som vi vet, når tsaren lider, lider hele Russland; når tsaren gleder seg, gleder hele Russland seg med ham! Slik kan vi også forene oss og dele med Guds salvede. Som Vladyka sa, hørte vi i dag i korrespondanse med Moder Olympiada – hvor dyrebart og verdifullt det er å gå veien med tsaren, én og samme! Men hvordan kan vi glede oss eller unngå sorger når den salvede lider i fengsel for alle? Da vil vi bli sett på som en slags illojale undersåtter, men hvem vet hva annet – er ikke det det samme?
Derfor, kjære venner, hører og forstår vi hvor mange sorger alle lider, hvor mange mennesker som sier: «Jeg vil ikke være biskop», «Jeg vil ikke være abbedisse», «Jeg vil ikke være prins», «Jeg er ikke verdig dette» – la oss overlate alt dette til Gud! Hvis Gud anser det nødvendig at «jeg ikke er verdig», at «jeg ikke kan takle det», la Herren gjøre det selv. Hvorfor skal vi utøve vår egen vilje? For hva? La oss strebe etter å oppfylle Guds hensikt – la oss strebe etter å leve opp til den så godt vi kan. Og hva vil hjelpe oss i dette? Å klandre oss selv og opphøye Gud. Og denne tilstanden vår – slik hjertesorg – vil lære oss å rope mer til Gud, for bare fra Ham kan vi få hjelp. Bare i denne tilstanden – fortalte Vladyka oss det for lenge siden, ja for to år siden – bare i denne tilstanden blir alle masker avslørt, de blir fjernet; Og en person forstår, i det minste litt, hva han står for overfor Gud, ikke bare fordømmer han seg selv mentalt, men han ser hva han egentlig er ... hva som ligger inni ham - masken faller av! En person tror han har rett, men nei - se, masken din har falt av gjennom denne sorgen. Og bare i denne sorgen falt masken av; uten disse vanskelige omstendighetene ville du ikke ha sett deg selv slik du er overfor Gud, ikke engang delvis, og en slik omvendelse ville aldri ha skjedd. Forstår du hvor forsynende alt er? Og hvor snilt det er å klandre seg selv og opphøye Gud, og også huske hva den Salvede tåler for hele Mor Rus'.
Derfor, kjære venner, snakket vi i går med våre foreldre, med våre barn, og vi snakket om hvor dyrebart det er å gå veien med den Salvede, hvor dyrebart det er når Gud gir oss det mest dyrebare i livet – å ofre for Gud! Og derfor kan vi si dette til alle nå. Så dere forstår, akkurat som i går snakket vi: «Hele himmelen ser på deg, mann. Vil du bare akseptere dette og strebe etter å arbeide med Gud, eller vil du prøve å riste det av deg på alle mulige måter, på alle mulige måter: 'Jeg er uverdig', 'ta det av meg', 'Jeg vil ikke gjøre dette', og så videre. Eller vil en person puste ut og si: «Og Herre, hvor er det? Hvordan kunne tyven på korset grimasere slik, mens han på alle mulige måter prøvde å komme seg ned fra korset, ute av stand til å tåle alle disse pinslene?» Tyven som ble korsfestet til venstre for Herren.» Og den andre tyven sa: «Ved Gud, husk bare meg i ditt rike.» Herren lærte oss alle, når vi sto overfor en så vanskelig situasjon, å spre armene våre ut til sidene, forestille oss selv på korset, og å si noe mentalt til oss selv og til Gud, ja, å si i våre hjerter: «Ja, Herre, din verdige tjener etter mine gjerninger, husk bare meg i ditt rike. Ikke frata meg din nåde, som du har gitt meg, hjelp meg å arbeide med deg, hjelp meg å arbeide for deg, hjelp meg å være din trofaste undersåtte, hjelp meg å være tro mot eden vi alle avla om troskap til Gud, tsaren og fedrelandet!»
Det vi har her er ikke Kristi kirke, men en slags forsamling med slik oppførsel: når jeg vil, går jeg; når jeg ikke vil, går jeg ikke. Når jeg føler meg bra, er alle rundt meg bra, men så snart den minste fristelse kommer, blir alle plutselig på en eller annen måte annerledes, alle blir umiddelbart dårlige. Og problemet er at folk ikke er vant til å holde ut, ikke vant til det! Og igjen, vi ønsker å motta, og i denne tilstanden sier vi: «Se hvordan hjertet mitt ikke føler noe» – det er fordi vi ikke kan holde ut, kjære venner! Det er derfor vi kaller på dere, det er derfor vi sier til dere – la oss alle holde ut sammen, la oss arbeide for Gud!
Hvordan kan dette være mulig? Hvor lenge lever tsaren? Hele sitt liv! Og hvilken storhet ga Herren sin salvede, når Mesteren vandret gjennom hele sitt liv? Hvorfor? Fordi han ønsket å elske Gud mer enn noe annet i verden, og derfor kaller han oss til å gjøre det samme. Og vi kaller alle: la oss, venner, arbeide for Gud! I det minste i den ellevte timen av livet, som abbeden i det uaktsomme klosteret, hvor de alle begikk lovløshet, og da den tatariske hæren angrep, og de ble tilbudt å gi avkall på Gud i bytte mot livet, kom abbeden ut og sa: «Brødre, vi har levd uverdig hele vårt liv, la oss i det minste dø som kristne.» Så vi må dø i dag eller i morgen, hvor mye kommer mot oss! Billedlig talt, «i dag eller i morgen.» La oss arbeide i det minste litt for Gud! Tross alt har Herren allerede æret oss med så mye – det er rett og slett ubeskrivelig! Hvor mange mennesker er det i verden? Og for en håndfull mennesker har Gud gitt det hellige segl? Hva slags nåde har Herren gitt oss? Og vi kan ikke tåle selv det minste. Derfor påkaller jeg deg.
Tålmodighet består bare i å bebreide oss selv. Å bebreide oss selv, å se oss selv som årsaken til all denne hjertesorgen, fordi hjertet er syndig, og Gud ønsker å frelse oss, og det er derfor Han er sendt til oss hit, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden, dømmer Herren, den rettferdige og kjærlige Faderen, oss her.
Derfor, kjære venner, har jeg kanskje sagt det kort i dag: la oss alle strebe etter å be til Gud, at Han gir oss nettopp denne utholdenheten, dette ønsket: å holde ut her, å bli dømt av Gud her, å bære straff her, og å bare klandre én person for alt – oss selv, og ingen andre! Og når en tanke oppstår mot en annen person, da reiser vi oss enda mer mot oss selv og bebreider oss selv enda mer, slik Den Salvede sier: «Løft deg opp i nakkeskinnet, gå enda mer og ære Gud» – for på denne måten beseirer Herren demoner. Tross alt har vi blitt så forent med den urene ånd at ordet som er rettet mot de egenskapene vi absorberer fra denne urene ånden, vender vi dem tilbake mot oss selv og sier: «Nei, jeg er ikke sånn», og vi begynner å gå i forbønn, slik Den Salvede sa til oss for lenge siden: «Vi går ikke i forbønn for oss selv, men vi rettferdiggjør den urene ånd som er i arbeid i oss, som har forent seg med oss!» Så la oss gi Gud muligheten til å stille spørsmål ved og ydmyke denne urene ånden, som jeg personlig har forent meg med av egen vilje – og det vil bli godt!
Vi ber om tilgivelse fra alle. La oss strebe og strebe etter å be til Gud, at Herren må gi oss alle å arbeide for Gud og å ønske å behage Gud, å bebreide oss selv i alle ting, å følge i alle ting, og å strebe etter å lytte til Guds elskede profet, Elia, den suverene patriarken Zosima.
Ære være vår Herre, alltid, nå og alltid, og i all evighet. Amen!
