Den russisk-ortodokse kirken i det tsaristiske riket.
Budskap fra profeten Elia, den suverene patriark Zosima.
Kristi sannhet kommer frem i lyset..
———-Kristus er oppstått! Kjære brødre, biskoper, brødre og søstre, måtte Herren frelse oss alle!
I dag vil jeg gjerne diskutere et svært vanskelig og, jeg tror, viktig tema. Jeg har ikke tenkt å avgjøre disse sakene. Jeg vil bare reflektere med dere. Som dere vet, prøver jeg å uttrykke nøyaktig hva Herren åpenbarer gjennom sin nåde. Jeg deler det for det meste med dere, og så jobber vi alle sammen for å løse visse problemer.
For mange år siden stilte jeg meg selv dette spørsmålet mens jeg leste livene til vår tsar, Nikolaj II, en mann som var mitt hjerte kjært, og hele den ærede familien. Jeg leste livene deres, og da tsaren ble salvet, leste jeg om den forferdelige menneskefortrengningen. Hvor mange tusen som omkom. Og salvelsen... Hva er «salvelse», mine kjære venner? Salvelsen med Den hellige ånd av profeter, salvede, konger og selve presteskapet – dette er stor nåde, dette er stor lykke fra Den hellige ånd. Det er akkurat som Bibelen beskriver. Og Herren fyller en så kraftfullt med Den hellige ånd at hjertet gleder seg og jubler, og Herren oppnår alltid seier. Det er uforklarlig. Dette er stor barmhjertighet og lykke fra Herren vår Gud. Ja, det er svært vanskelige liv, som vi ser med kong David, men han var lykkelig. Hvor mange salmer han skrev, der han takket og priste Herren: «Lov Herren, min sjel, og glem ikke hans velgjører.» Hvor mange barmhjertighetsgjerninger han skrev om Gud. Hvor mange seire Herren ga ham: over Goliat, og mange, mange flere. For et fantastisk liv. Og hvor mange sanne venner han hadde. Én soldat kunne drepe 300 menn for tsaren. For noen sanne venner! Alt dette var en stor velsignelse fra Gud. Men se på livet til Nikolaj II, vår kjære tsar, og hva vi ser: salvingsdagen, ikke lykke og glede i Gud, men en fortvilelse, mennesker som dør, tusenvis av mennesker som dør. Og hvem er det som dør? De lojale undersåttene som hastet for å delta på denne salvingen. For Nikolaj II, som den salvede, er han folkets far. For en stor sorg, stor sorg fra denne salvingsdagen. Derfor spurte jeg meg selv: Herre, hvordan kan dette være? Og så ble sønnen hans, Aleksej, født. Hvor mye de led, hvor mye de led. En sønn er født, og i en så alvorlig tilstand. De reddet ham stadig fra døden. Hvor mye lidelse keiserinnen utholdt, hvor mye lidelse tsaren utholdt. Og menneskene rundt henne, som tsaren skrev til slutt: «Feighet, forræderi og bedrag er overalt.» Ja, våre keisere, de fortsatte, så godt de kunne, å bevare den ortodokse troen. De beskyttet dem mot jødene, med et stort sår i hjertene deres over skismaet blant de gammeltroende, fordi det, som et stort sår, var i hjertene deres. Vi ser hvordan Katarina den store også prøvde å på en eller annen måte forene dem med de gammeltroende. De gammeltroendes institusjon ble etablert av andre salvede. Nikolaj II prøvde selv å forene dem. Det vil si, det var et sår som revnet, et så alvorlig et, for på den tiden var det ikke bare et skisma som oppsto, slik det fremstilles. Det var en splittelse av den russiske ånden. Det var nettopp den russiske troende ånden som var splittet. Hvis de ved tidenes ende begynte å prøve å etablere trosfellende institusjoner, hvorfor var det da så mange henrettelser, pinsler og lidelse? Jeg vil stille disse spørsmålene. Og jeg stilte Herren spørsmål om hvordan det hadde seg at de store Salvede levde, for det meste i lidelse og pine.
Ta til og med vår saligprisende patriark Irenaeus. Se, han utholdt stor pine, lidelse til sine dagers ende. Da han først ble skriftefar, led han, led og led. Ja, Herren bevarte Kirken gjennom ham. Men se, bare pine, stort sett ingen glede. Og husk nå våre store martyrer, de store martyrene, seirene de manifesterte. Vår Herre Jesus Kristus selv, initiativtakeren til vår askese, da han stod opp fra de døde, var det så mye glede, jubel og lykke – for Den Hellige Ånd bringer glede, forstår du? Og som Bibelen sier om den siste salvede, vil han bringe glede til folket. Og dette venter oss. Hvor mye stor glede apostlene brakte, til tross for deres lidelse og pine, og hvor mange mirakler og kraften i hans barmhjertighet Herren viste. Da de store martyrene forsvarte Jesus Kristus, vår Herre, hvor mange mennesker kom til ortodoksien. Og Nikolaj IIs, tsarens, død var det siste øyeblikket Herren utholdt! Og så ga han en slik straff. Nesten hele nasjonen sverget troskap til den røde dragen. Det var en broderkrig. Hvor mange mennesker døde, hvor mye lidelse, hvor mye ødeleggelse. Så kom andre verdenskrig – hvor mange millioner den krevde. Andre kriger. Nå har selv chabadnikene, jødene i Den russiske føderasjon som kom fra Amerika, sverget troskap. Dette er en stor sorg, en smertefull lidelse som fortsetter den dag i dag. «Hva skjer, Herre? Hvorfor åpenbarer du ikke gleden som var der gjennom Den hellige ånd?» Jeg stilte stadig disse spørsmålene, spesielt når jeg leste om Nikolaj IIs liv. For meg var dette et veldig vanskelig spørsmål, et jeg ikke fikk svar på. Jeg så hvordan Herren kom til meg gjennom Den hellige ånd. Jeg lider også, jeg har lidd lenge. Men tro meg, selv her, nå, under vanskelige omstendigheter, gir Herren meg styrken til å trekke mange mennesker ut av fortvilelse. Herren gleder mitt hjerte, og mitt hjerte jubler. Hvis tsar Nikolaj hadde hele Russland, se, det viktigste er svik. Og nå utnevner Herren den siste salvede, og det er så få mennesker igjen. Men nesten alle dere er trofaste. Bare noen få har falt fra, og dere er alle trofaste, forstår dere? Og derfor ser jeg forskjellen. Jeg spør meg selv: «Hva skjer?»
Og derfor, våre brødrebiskoper: biskop Nikodim, andre brødre, biskop Dimitry, gi meg ett dokument og be meg studere det. Dette dokumentet handler om den hemmelige salvede Mikhail Alekseevich, som beskrives som sønn av Alexy Mikhailovich den stilleste, som ikke aksepterte skismaet. Og ikke bare brudd, men også et annet liv som ventet ham. Med de menneskene som ville presse et bryllup på ham. Det var bare døden. Og det er beskrevet i dette dokumentet at han dro. Han dro med de gammeltroende. Da jeg fikk dette dokumentet, ba jeg bror Evgeny om å lese det. Og jeg tenkte selv: «Hvorfor, Herre, er dette dokumentet nødvendig?» Jeg leter ikke etter noen slags røtter som Herren bevarer meg fra spesifikt gjennom Romanov-linjen. Og jeg prøvde på en eller annen måte å ikke se etter dette og tenkte: «Herre, hvorfor?» Vel, jeg tenkte, mens Evgeny, broren min, leser høyt, skal jeg studere og be til Herren. Og så begynte jeg å spørre: «Herre min Gud, du vet at uten din Hellige Ånd, uansett hva de sier, uansett hvilke fakta de gir meg, prøver jeg å fokusere bare på deg.» Hvis du kommer ved Den Hellige Ånd, vil jeg høre noe og ta imot det, men hvis du ikke kommer, vil jeg ikke ta imot noe.» Og i det øyeblikket viste Herren en så sterk manifestasjon av nåde, og jeg ble rett og slett forbløffet. Jeg ble overrasket og forsto ikke hva som skjedde med meg. Det var en slik overraskelse for meg. Mitt sinn forenet seg i nåde med mitt hjerte og steg opp til himmelen. Jeg følte stor glede og trøst i Gud. Herren åpenbarer for meg: «Du ba meg vitne ved Den Hellige Ånd. "Jeg har ankommet." For meg i dette øyeblikket ... kan du senere, hvis du vil, lese dette dokumentet om den hemmelige tsaren Mikhail Alekseevich. Jeg tvinger ingen av dere til å akseptere eller ikke akseptere. Jeg åpner bare hjertet mitt for dere alle. Og jeg forteller deg hvordan Herren påvirket denne informasjonen med nåde. Jeg sa til og med til biskop Nikodim: «Hvorfor trenger jeg henne?» Og nå forstår jeg at svar på mange spørsmål kommer. Jeg forstår at hvis Mikhail Alekseevich var personen som eden fra 1613 skulle bevares på, så er han den rettmessige keiseren. Dette er veldig viktig. Og det blir tydelig hvorfor de gamle troende kalte mange mennesker, for eksempel Peter den store, Antikrist og så videre. Det blir tydelig. Selv om jeg ikke holder meg til disse meningene. Jeg skal forklare hvorfor. Men det blir tydelig hvorfor. Fordi de prøvde å holde eden fra 1613. For hvis Mikhail Alekseevich er den virkelige tsaren, sønn av tsar Aleksij den stilleste, burde han ha overtatt tronfølgen. Edens hemmelighet må holdes langs dens gren. Det er kongeriket som må følge sin gren. Og ikke på en annen gren, selv om Romanovene også. Men hvor er jeg uenig med de gammeltroende her? Fordi de snakket veldig frekt og hardt. De sa hardt at det ikke finnes noen nåde i kirken. Men dette er ikke tilfelle. Hvor mange helgener Herren har født for oss. Du forstår hvordan man skal ta imot enkle, verdslige foreldre, ikke sant? Noen ganger synder barna deres, gjør noe galt eller noe annet. Men foreldre kaster vel ikke barna sine ut av vinduet? Eller, la oss si, de blir ikke kastet ut døra med en gang. De prøver på en eller annen måte å gi det mening. Ja, de slutter å være mindre lykkelige, mindre gunstig innstilt, fordi det bare er smerte, et revet sår. Det er også Herren. Når folk bryter eder, faller under løfter, fornekter ikke Herren umiddelbart Kirken, fornekter ikke Sine barn. Han irettesetter dem, straffer dem, tillater noe, ikke sant? Og siden den russiske kirken er lokal, var det selvfølgelig en salvelse for kongeriket, selv om folk kom, la oss si, fra en annen gren, fra Romanov-familien, så var det selvfølgelig en salvelse, og denne salvelsen er selvfølgelig effektiv. Fordi det er den lokale kirken som salver. Men Herren tok bort all gleden som kong David hadde. Han fratok henne den salvedes glede. Fordi det foregikk et brudd. Og det var nettopp dette fraværet av stor glede, nettopp denne åndelige seieren over dyret, dette store slaget, nettopp dette, som folk ble fratatt. Og Herren, som en kjærlig Far, ventet til det øyeblikket, ikke bare ventet, men holdt ut til det øyeblikket da mennesker, hans barn, smalt igjen døren og gikk fullstendig bort fra Herren. Dette skjedde etter drapet på Nikolaj II, vår store monark, som med sin seier beseiret den urene ånd. Han kjempet mot jødene til det siste. Men de hadde ikke denne store gleden. Og dette var allerede det siste punktet, og Herren åpenbarte sin vrede. Og denne sinnet slutter med den siste Salvede, som det sies om i Bibelen at Herren vil gjøre folket lykkelige gjennom ham. Vår barmhjertige Herre selv, når han salver mennesker, gir Den Hellige Ånd. Apostelembetet de tok imot, prestedømmet de tok imot, folk ble fylt med stor åndelig glede. De var seirende. De forsvarte folket, de seiret, fordi den ortodokse kirken er en stor triumf. Og her var det i bunn og grunn tålmodighet, tålmodighet og attpåtil tålmodighet. Og pine, og pine, og pine. Og dette er øyeblikkene som skjedde, som Romanov-familien led: noen ganger eksploderte de, noen ganger noe annet. Stakkars mennesker, stakkars Salvede. Gudskjelov for at de selvfølgelig var det, for Guds forsyn over Russland har alltid vært der, og selv nå har det alltid vært det.
Men Herren tok bort den store nåden i Den hellige ånd, gleden, for når mennesker faller under en forbannelse, har også demoner makt. Og demoner vet til og med at Gud er rettferdig. Derfor bevarte de salvede av Romanov-dynastiet den ortodokse troen så godt de kunne. Jeg vil ikke snakke for alle, fordi jeg ikke kjenner livene deres. Vel, ta de siste tsarene av Romanov-dynastiet; jeg vil bøye meg for dem til jorden. Men likevel kjenner jeg Herren selv. Herren kommer inn i mitt hjerte og viser stor glede. Da han salvet meg til riket, se på hvor mange kamper vi utkjemper. Vi er få i antall, men for en kamp vi kjemper. Dette er den sanne salvelsen fra vår Herre Jesus Kristus. Og da Kristus selv var til, husk hvor glad han var da Lasarus ble oppreist. Han gråt og frydet seg. Da apostlene kom og sa: «Herre, selv de urene ånder er oss underlagt», frydet Herren seg og jublet med tårer. Mange av de salvede i nyere tid har blitt fratatt denne gleden. Og det må være slik. Og det var nettopp forbannelsen som folk falt under, forbannelsen fra Eden av 1613, og mange slike vanskelige øyeblikk i historien, som fratok dem gleden. Ja, Det hellige Russland ble valgt, og det forble, og forblir. Men for noen pinsler og sorger det utholder.
Nå blir mye klart for meg i Den Hellige Ånd fra Herren. Og jeg vil fortelle dere, mine kjære venner, at nå, mens Herren salver den Salvede, hvor mye styrke Han gir oss. Vi befinner oss i de vanskeligste omstendigheter, men jeg forteller dere, og jeg kan kysse korset, at mine ord er sanne. Selv om jeg befinner meg i vanskelige omstendigheter, er jeg fylt med stor glede. Så mye som Herren trøster meg, er jeg klar til å reise meg og gjøre så mye. Og jeg gjør det med Guds hjelp. Sammen fører vi en stor kamp, selv om så mange av denne demoniske hæren omgir oss. De har alle våpen mot oss, men vi har bare bønn og ønsket om å forbli trofaste mot vår elskede Herre. Her er den, salvelsen. Og denne salvelsen vil bringe stor seier. Dessverre ble de siste tsarene i Romanov-linjen fratatt denne gleden og trofastheten mot Gud. Så selvfølgelig aksepterer jeg ikke det de gammeltroende sier om at kirken ikke er kirken, og at de salvede ikke er de salvede. Nei, det er ikke det. Du må kjenne den himmelske Faders kjærlighet. Han kaster ikke bare ut folk for deres ugjerninger. Han venter helt til slutten. Vi vet dette til og med fra Det gamle testamente. Selv da døren var lukket og folket selv dro, sendte Herren profeter og sa: «Vend tilbake, mine barn, hvor har dere blitt av? Hvorfor trenger dere disse avgudene? Vend tilbake, bedriv ikke åndelig utukt.» Og så, da de allerede hadde drept alle profetene, kom Herren og åpenbarte sin vrede. Slik handler Herren, og ikke bare, som de gammeltroende trodde, at folket hadde falt, la oss si, til og med brutt eden, og plutselig må Herren komme og straffe dem alle, kaste dem alle ut, og så videre. Det vil si, nei, den himmelske Faders kjærlighet er meget vidunderlig, og vi vil ikke innbille oss at vi kjenner Guds forsyn for menneskers frelse.
Dette er de tingene jeg ville fortelle dere, mine kjære brødre, biskoper, brødre og søstre. Slik at også dere kan forstå denne saken. Jeg har delt med dere og åpnet mitt hjerte. Alt jeg sier, føler jeg gjennom Den hellige ånds nåde, vår Guds. Og jeg føler at det er mye vi ikke vet. Og Herren åpenbarer stadig for oss, steg for steg. Selv om Han ikke venter lenge, slik bror Evgeny husket i dag. Herren venter ikke lenge, og åpenbarer stadig for oss én sannhet, så en annen, så en tredje. Hvis vi ikke hadde akseptert én sannhet om eden fra 1613, beseglet med det tofingrede tegnet, og at dette er eden til profeten Elia, den siste kongen. Hvis vi ikke hadde akseptert dette, ville ikke det jeg sier nå blitt åpenbart. Og når vi aksepterer det, åpenbarer Herren mer og mer. Og Kristi sannhet, som middagstid, kommer frem i lyset. Jeg vet, og Herren har allerede åpenbart for meg gjennom Den hellige ånd mange ganger, at stor glede venter oss. Hvis Herren nå gir meg styrken til å kjempe ustanselig, til stadig å tenke på hvordan jeg skal slå til mot fienden et sted, og mitt hjerte fryder seg og gleder seg i Gud, hva vil da skje med fiendene når Herren åpenbarer den makten han lovet å gi? La fienden få vite at han vil lide en ikke liten skjebne.
Og dere, mine kjære, husk kong David, gleden han frydet seg over, gleden Herren viste ham med salvelsen. Og vi i Romanov-familien ser ikke denne gleden. Det er derfor eden er undertrykkende, eden var undertrykkende over folket. Det er derfor jeg ville at dere alle skulle vite det, mine kjære venner, og at dere skulle fordype dere i disse sakene, og at vi skulle ordne opp i dem sammen.
Måtte Herren frelse oss alle. Måtte vår Herre Jesus Kristus opplyse oss alle, lede oss på den sanne vei, styrke våre skritt, utruste oss med sin styrke og sannhet, og velsigne oss for den store kampen mot khazarjødene, som daglig spotter vår Herre Jesus Kristus.
Gud bevare oss alle.
22. januar 2026
