Den russisk-ortodokse kirken i det tsaristiske riket.
Åndelig samtale med suverene Zosima.
Demoner holder deg for hemmelige synder.
Vl. Zosima : Hvis du har noen spørsmål, la oss snakke, bare spør dem høyere.
O. Elisa: Mester, Kristus er oppstått!
Vl. Zosima: Sannelig, han er oppstått!
Fr. Elisa: Ved Guds nåde hadde jeg nylig nettopp dette spørsmålet. Under de gammeltroende ble Znamenny-sangen alltid sunget i kor og kirker. Og nå er den byttet til hverdagssang. Hvorfor har jeg hørt så mange si at de hadde din strenge velsignelse til å bytte utelukkende til Znamenny-sangen? Spørsmålet mitt var at alle liker hverdagssang også. Og uenighetene var små. Så jeg spurte dette: «Hvilken sang kan synges, og hvilken kan ikke?» Det var spørsmålet mitt. Jeg lurer på.
Vl. Zosima : Vel, spørsmålet her handler egentlig ikke om hva som er tillatt og hva som ikke er det. Hva som er mest nådegivende og hva som ikke er det. Fordi det er for eksempel sang, som jeg fortalte Matushka Sophronia. Du hører det sannsynligvis i liturgien, hvor Matushka Sophronia synger «Vi synger for deg», i en så strålende sang, en så bønnfull sang at den tar pusten fra deg. Sjelen ber, og du vil gråte, og du vil glede deg, og en slik bønnfull ånd kommer. Så er det kjerubsalmen, som jeg også ba oss om å synge. Jeg prøvde å føle ved Ånden hvilke bønner som behager Den hellige ånd, og jeg prøvde å synge dem, helt til denne sorgen skjedde blant oss, helt til forfølgelsene kom. Vi prøvde å gjenopplive alt dette, fordi sang er veldig viktig for meg. Mitt hjerte er der. Og spørsmålet handler ikke om hva som er tillatt og hva som ikke er det. Det vil si, spørsmålet er ikke så strengt stilt. Nemlig, vel, jeg forstår utmerket godt at vi har få mennesker, la oss si, som vet hvordan man gjør det, og så videre. Det vil si Znamenny-sangen, den varierer også. Det er én jeg ikke liker i det hele tatt, for eksempel, og det er én som får meg til å ville gråte. Og alt dette, tror jeg, er en midlertidig sak, mine kjære venner. Derfor, ja, vil vi bevege oss bort fra det vanlige og prøve å bevege oss forbi Znamenny-sangen. Spesifikt vil vi bevege oss mot sangen som, som en bønn, strømmer til Herren. Vi vil samles selektivt, jeg tror Herren vil hjelpe oss med dette. La oss be til Herren om at Herren vil gi oss mennesker som faktisk vil være i stand til å fremme disse sakene, som vil være brennende. For eksempel finnes det de, så å si, kordirigenter, som er lidenskapelig opptatt av dette, lærer folk alt dette, og de samles, de er i stand til å skjelne hvem som kan synge, og så videre, og så videre. Og derfor trenger vi å ha flere slike mennesker i Kirken, og da vil vi så å si avslutte denne saken.
Vladyka Varsonofy: Spørsmålet er hvilke synder et barn begår som forårsaker størst smerte for en åndelig far?
Vladyka Zosima : La oss snakke om Gud, for den åndelige Faderen er alltid i Ånden.
Det er knyttet til Den Hellige, og dette kan ikke skilles fra Gud. De alvorligste syndene er hemmelige synder og vantrossynder. Hvis en person har hemmelige synder, har demoner et sterkt grep om dem. Hemmelige synder som de skammer seg over å la andre få vite om, eller noe annet. Hemmelige synder, ja. I mørket har fienden alltid makt. Og vantro. Disse tingene fornærmer Herren sterkt og plager og plager selvfølgelig Den Salvede. Den åndelige far, hvis han, Den Salvede, er en åndelig far. Dessuten foregår noe av den åndelige farens arbeid her. Den åndelige far bærer ikke hele byrden av synder, så å si, fordi alle må bære sitt eget kors. Den åndelige far gleder seg enten, la oss si, når barnet er i Guds vilje, men en annen periode kommer når Herren begynner å ydmyke sitt barn. Og i løpet av denne perioden er det den åndelige faren som begynner å ydmyke barnet. Og hvis, la oss si, et barn ikke ydmyker seg, følger hjertesorg. Og denne hjertesorgen er, så å si, Guds dom, hvorved Herren fordømmer barnet, og Den Salvede fornemmer det. Den åndelige faren fornemmer nettopp denne fordømmelsen fra Gud, og han bærer denne byrden, denne tunge pinen. Og Herren formidler, la oss si, at denne pinen er over, og forsoning med Herren har skjedd. Og jeg føler på avstand hvordan Herren har tilgitt barnet. Og jeg blir roet, og noen ganger faller jeg i en salig søvn. Jeg føler en slik glede for denne personen. Noen ganger er det åndelig... Det vil si, denne forsoningen i Ånden må skje. Hvis den åndelige faren, la oss si, ikke fornemmer at forsoning har skjedd, så plager ikke Herren skriftefaren lenge, fordi smerten er uutholdelig. Herren sløver denne smerten, men forsoning skjer ikke gjennom Den Hellige Ånd. Og jeg vet utmerket godt at Herren ikke har tilgitt denne personen. Så jeg prøver allerede å jobbe med denne personen annerledes. Men det er selvfølgelig ille.
Vladyka Barsanuphius: Enda et spørsmål, Vladyka, om å avsløre sine tanker. En bror sier til en annen: «Jeg vil forlate klosteret.» Og den han fortalte det til går og rapporterer til sin eldre. Hva er det rette å gjøre i denne situasjonen? Hvem har rett? Hvordan bør han handle slik at ingen blir fornærmet?
Vladyka Zosima: Og denne som rapporterer, har ikke han noen offisielle plikter? Det er også veldig viktig. La oss for eksempel si at han er dekan, som betyr at han er forpliktet til å si: «Jeg vil selvfølgelig rapportere dette, for hvis jeg ikke gjør det, handler jeg mot kjærligheten.» Så la oss si at han ikke har noen offisiell stilling, da burde han snakke med personen her, slik at de kommer bort til ham. Du forteller det selv. Men hvis du ikke kommer bort til ham, sier du det ikke selv: «Det vil være en synd for meg å tie stille. Jeg kan ikke bare tie stille. Så jeg sier det til deg på forhånd, ikke vær sint på meg. Men jeg må si det, for å forlate klosteret er tross alt et vanskelig øyeblikk. Det er ikke bare noe, la oss si, lys, forstår du? Men det må være ærlighet overfor brødrene og søstrene.» Slik at han ikke bare overhører, løper stille bort og sier noe. Forstår du?
Vladyka Onufriy: Vladyka, kan jeg stille deg et spørsmål? Dette er også et generelt spørsmål, et som mange har henvendt seg til deg med i sin tid. Folk ville henvende seg til deg, enten under epitrachelion, og uttrykke sine klager mot Den Salvede, mot Forsynet, om hvordan noen ble kalt, og folk ville skrive om og om igjen og aldri motta dem. Jeg forstår personlig at du allerede har svart på dette mange ganger. Og jeg sier, jeg prøver, hvis Gud velsigner, å si at alle svarene finnes i Den Salvedes brev. Men jeg føler at det i folks hjerter fortsatt er en viss bitterhet, en annen grunn til at noe ikke blir sagt, en mangel på kjærlighet, noe annet. Så jeg tror det ikke ville skade å bare høre dette fra deg igjen. Jeg tror da, jeg tror, vi kan appellere til dette.
Vladyka Zosima:Ja, mine kjære, det finnes flere svar på dette spørsmålet. Vel, først og fremst, selvfølgelig, jeg... Vel, du stoler sikkert på og vet at jeg alltid ber for hele tsarriket. Å vite at jeg ikke kan svare på alle spørsmålene fordi jeg er fysisk… Det er andre poenger. La oss si at Herren arbeider. Vi må også utelukke den guddommelige forsyn. Her tilstår en mor overfor meg og sier at da jeg ikke ringte henne, ikke snakket med henne, så hun ut til å forstå at alle slags klager snek seg inn, ja, og et slags trøbbel snek seg inn, men hun forsto at dette var fiendens, ja, vi burde også forstå disse øyeblikkene. Og hun sier: «Jeg driver det bort fra meg, jeg vil ikke at det skal komme til meg, men det kommer og kommer, vel, som det plager meg.» Det vil si at vi også må forstå at Herren noen ganger virker på denne måten for å åpenbare noe, noen synder i oss. Derfor finnes det mange forskjellige svar på disse spørsmålene, og vi trenger fortsatt å forstå dem. Og jeg sier dere, for Kristus vår Gud, at Herren gir meg en bønn for hele det tsaristiske riket. Jeg ber og bekymrer meg stadig for dere, mine kjære venner. Det er da Herren sier: «Jeg vil ydmyke denne mannen. «Ikke svar ennå, ingenting, ikke nødvendig», men jeg er en Kristi tjener, så jeg prøver ikke å gjøre folk til lags. Det vil si at en åndelig far ikke er en som liker mennesker, han har ikke til hensikt å behage andre. Hans hovedarbeid og oppgave er å behage Den Hellige Ånd. Tross alt er mennesker Guds barn, og ikke barn av en mann, en prest, enten han er en åndelig far eller så videre. En åndelig far skal ikke ta på seg mer enn det som kreves, skal ikke overskygge Kristus med seg selv, forstår du, dette er allerede en demonisk vrangforestilling. Derfor prøver jeg, en tjener for Herren Gud Jesus Kristus, å oppfylle det Herren har gitt meg på hjertet. Derfor forstår du også at hvis Herren har tillatt deg å lide noen fornærmelser, hva er da fornærmelser? Det betyr at personen fortsatt mener at han burde ha svart ja, la oss si. Hvis du tror at jeg ikke taler av meg selv, men at Herren forteller meg det gjennom Den Hellige Ånd, betyr det at du på en måte sier til Gud: «Du skulle ha svart meg, men du svarte ikke, og det er derfor jeg er fornærmet på deg.» Det vil si at du må jobbe litt med deg selv. Enhver forvirring som berører våre hjerter, må vi kanalisere gjennom Herren. Og da får vi gode svar. Og Herren vil hjelpe oss. Gud velsigne. Det finnes også øyeblikk hvor, la oss si, du vet, Herren ikke åpenbarer. Denne personen skrev til meg, og jeg ser at hvis jeg forteller ham sannheten, vil han ikke tåle den i dag, men han vil tåle den i morgen. Men i dag kan jeg ikke fortelle ham dette, for hvis jeg forteller ham dette, blir han trist og fortvilet. Derfor trengs det litt arbeid for ham. Og Herren utfører dette arbeidet, nærer ham med sitt hellige blod, leder ham gjennom forskjellige, for eksempel eksorsismer, salvelse, skriftemål. Og når Guds barn blir litt sterkere, vil Herren tale gjennom meg og si: «Fortell ham det.» Det vil si, skjønner du, Herren behandler mennesker så forsiktig at Han noen ganger venter i årevis med å bebreide en person. Prøv derfor å ikke bebreide hverandre så raskt. Prøv å respektere hverandre, for hvis dere sier: «Du er en synder, du er stolt, du er noe annet», så vil dere bare generere motreaksjoner, de vil slå tilbake på dere. «Og hvordan er du?» vil han spørre deg. «Er du ikke stolt?» Og det begynner. Derfor, Herren, gjennom Den Hellige Ånd ... Guds Ånd er som en ømt og kjærlig Mor. Derfor gir Han mat og forbereder, og forbereder. Stol derfor på Herren. Dette er hva jeg kan si dere, Guds barn.
Vladyka Barsanuphius: Et annet spørsmål. Vi har bønner: «Hvis det er noen skade i sinnet, i hjertet, i forståelsen, i tankene, la det løses av Den hellige treenighets store navn.» Så, hvordan oppstår denne skaden? På hvilken måte?
Vl. Zosima: Snakker du om eksorsisme nå?
Vladyka Varsonofy: Ja, ja, det er bønnen. Hvordan blir en person skadet? På forskjellige steder, står det, i hjertet og i sinnet, ikke sant?
Vl. Zosima: Ja, jeg spurte deg ikke bare om du snakket om eksorsisme eller ikke. Fordi skade, hvis vi snakker om eksorsisme, er nettopp det som blir sagt om, for eksempel, demoner som har makt over en persons tanker, ikke sant? Eller, for eksempel, de har en slags makt. Det vil si at de lett kan trenge inn i en persons tanker og endre tankegangen deres. Så det er her skade oppstår. Hvordan oppstår denne skaden? Først begår en person en dødssynd i lang tid. De begår en dødssynd, og så begynner en demon å ta besittelse av dem. Og la oss si at en person kan arbeide godt for Gud i lang tid, gjøre et slags arbeid, og så kommer fienden og tar dem lett bort. Og de kan ikke gjøre noe. Jeg har sett mange slike mennesker. Derfor er denne skaden en fullstendig forvrengning av det Gud skapte i en person, i sjelens forskjellige krefter.
M. Martha: Dette er mor Martha, Justina. Jeg ville stille deg et spørsmål. I meldingen din, «Visdom», var det disse ordene om typer tenkning. Og to av dem er syndige. Disse er instinktive og logiske. Og den tredje, denne, ser det ut til, er ikke syndig. Og slik oppdaget jeg at jeg er i dyp logisk tenkning og ikke kan unnslippe den. Og hvordan kan jeg unnslippe en inderlig, så å si, eller guddommelig, type tenkning? Hvordan kan jeg komme meg ut av dette? Fordi jeg har tenkt logisk hele livet, ikke levd fra hjertet, og det viser seg at jeg ikke kan finne en vei ut for meg selv ...
Vladyka Zosima: Jeg forstår spørsmålet, mor. Hva er logisk tenkning? Logisk tenkning er et konstant fravær av levende tro. En person begynner å leve etter denne logiske tenkningen; han konstruerer, la oss si, ja. Det vil si, han ser ikke Guds forsyn; la oss si, han forstår ikke disse tingene. Hvis vi trenger å demonstrere en barnlig tro et sted, slik som apostelen kikket inn i hulen der Kristus ikke ble funnet, og han stod opp igjen, trodde han umiddelbart på det med hjertet. Det som manglet her var nettopp logisk tenkning, forstår du? Derfor må du nå ut til Gud med hjertet ditt mer for å unnslippe dette. Slutt å kommunisere med deg selv, slutt å stole på deg selv, og jobb mot det.
M. Martha: Så, det er løsningen. Et annet spørsmål. Du vet, under liturgier står du og befinner deg stadig på andre steder, flyter rundt, og fokuserer aldri på bønn eller lytting. Du begynner å lytte, men så er du fortapt, og du legger ikke engang merke til hvordan det skjer, ubemerket. Selv dette kan ta veldig lang tid, minutt for minutt, og halve gudstjenesten kan fly forbi. Hvordan kan du være til stede her og nå, og ikke bli distrahert fra denne tilstanden av å lytte til den nåværende prosessen?
Vl. Zosima: Det er en spredning av sinnet. Sinnet er konstant distrahert, med mange tanker. Du har for mange tanker, det er derfor det er et spørsmål. Du vet, jeg kan til og med fortelle deg dette: la oss si, før jeg gjenopptok denne livlige kommunikasjonen med alle, med Guds hjelp. Før det var hjertet mitt så lykkelig, så stille. Men da jeg først begynte å kommunisere, og det virket som om kommunikasjonen gikk bra selv med Gud, fløy noen ganger én tanke forbi, så en annen. Og de hindrer meg i å konsentrere meg om bønn, om hjertets følelse. Og før du i det hele tatt merker det, er du allerede på noe annet, tenker på noe, som du nettopp fortalte meg. Det er derfor du har for mye mangesidig oppmerksomhet. Du tenker for mye, har for mange tanker, og du fokuserer på visse ting. Du må vokte sinnet ditt, hørselen din, synet ditt. Og når du prøver å gjøre dette, og stadig bare er oppmerksom på deg selv ... Dette arbeidet vil selvfølgelig være vanskelig for deg i starten. Men det vil absolutt bære frukter. Men hvis du ikke vokter hørselen din, synet ditt, hjertet ditt, hvis du bare fokuserer på... det vil si, hvis du er så distré, vil du aldri kunne be godt. Derfor er det viktig å gjøre denne typen arbeid med deg selv. Og i begynnelsen, for eksempel, når du ber, prøv å holde tankene dine i bønnens ord. Dette er veldig viktig. Det vil si, hvis tankene dine vandrer et sted, bring dem tilbake. Hvis de vandrer, bring dem tilbake igjen. Det vil si, konstant oppmerksomhet på dette. Herren vil se hvor mye innsats du legger i denne oppmerksomheten. Og Han vil vise deg barmhjertighet. Du kan ikke gjøre dette på egenhånd, fordi det skjer gjennom Den Hellige Ånd. Men, for eksempel, hvis du føler at tankene dine vandrer hit og dit under bønn, rop ut med hjertet ditt: «Min Herre...» Prøv å si i det minste noen få ord, om enn bare noen få, men inderlig til Gud, å samle tankene dine med følelsen: «Hjelp meg, jeg kan ikke gjøre dette uten Deg.» Og Herren vil absolutt hjelpe. Herren ser på hvor mye innsats en person bruker, hvor mye han tvinger seg selv til å gjøre den eller den gode gjerningen.
M. Martha: Gud velsigne deg.
M. Sophronia: Vladychenka, temaet bekjennelse og skam. Skam kommer i veien for å bekjenne synder. Nykommere kommer og snakker om dette. Hva er skam, fra et åndelig perspektiv, i denne situasjonen? Hva bør gjøres?
Vladyka Zosima: Demoner holder alltid folk ansvarlige for hemmelige synder. Derfor ønsker de selvfølgelig ikke at en person skal unnslippe deres makt. Så de kaster på seg falsk skam slik at en person ikke skal avsløre noe. Derfor må vi tvert imot konfrontere denne skammen og åpne oss. Noen er så lenket av denne skammen at de for eksempel snakker veldig stille, redde for at noen skal overhøre dem. Det kan være veldig vanskelig selv for en prest å høre en persons ord. Derfor må personen selv forstå: "Aha, hvis fienden slår ham med skam, må han bevæpne seg mot det og åpne hjertet sitt." Den som blir angrepet med mer skam, er den som er mer under demonenes kontroll. Erkjenn derfor dette og gå til Kristus. Og åpne deg mer og mer. Prøv å sette deg et mål om å åpne deg mer. Fordi en person som åpner seg for Gud og spesielt avslører alle de hemmelige syndene som en person skammer seg over å snakke om, da kommer en slik person nærmere Kristus, og Herren virker allerede med sin nåde.
Vladyka Ambrosius: Kristus er oppstått, tsarfar! Dette er fader Ambrosius.
Vl. Zosima: Sannelig, han er oppstått!
Vladyka Ambrose: Deres Eminens, jeg har et spørsmål. Hvis det gjøres feil under gudstjenester, enten det er liturgi, bønnetjenester eller spesielle tjenester, enten det er med vilje eller ubevisst, av de som ber, synger, konselebrerer eller celebranten, hva er omfanget av celebrantens ansvar? Og påvirker dette nåden som er til stede under gudstjenesten? Målet med nåden?
Vladyka Zosima: En person som, la oss si, synder, må se på hvor de synder. Fordi det finnes, la oss si, noen tillatte menneskelige synder. Men hvis, la oss si, en person synder veldig ofte på uakseptable steder, så er det tydeligvis noen synder som tynger personen. Det er tydelig at Herren selv ikke gir personen muligheten, fordi liturgien og gudstjenesten – man må lære å puste det. Og hver handling en person, en prest, foretar seg, må være inspirert av dette. Du må uttale det som om du snakket til den levende Gud. Og her må du selvfølgelig prøve å unngå eventuelle feil. Men det finnes feil, la oss si, som er, vel, menneskelige. Det er klart at, la oss si, noen kan glemme noe, eller, la oss si, unnlate å gjøre noe. Du må rette dem, ikke bekymre deg for mye om det, og forstå at vi er mennesker, du må rette dem, og så videre. Men når du ser de samme feilene bli gjort om og om igjen, og de samme tingene bli gjentatt, da er det et tydelig tegn fra Herren på at noen gjør noe galt, kanskje synder. Av en eller annen grunn lar ikke Herren dem tjene i gudstjenesten. For eksempel, som St. Johannes av Kronstadt lærer, er det nødvendig, for eksempel, når en person følte liten nåde i bønn, ville han prøve å uttale ordene mer flittig, eller noe annet gradvis. Og når han føler nåde, vil han være litt mer smidig. Derfor, når en person velger et moderat tempo for gudstjenesten, blir ikke koret slitent, folket blir ikke slitne, og så videre. Derfor er det alltid nødvendig å finne et moderat tempo, et som hindrer folk i å bli slitne, slik at de kan tjene gudstjenesten i ett åndedrag. Forstår du?
Vladyka Onufriy: Prins Nikolai spør hvorfor folk ofte sier: «Vel, det er Guds vilje», du vet, som en unnskyldning. Prinsen er bekymret for den virkelige situasjonen, og hvor den egentlig er, han er bekymret, og det rører tydeligvis hjertet hans at han så ofte hører et slikt svar fra folk som jobber under ham. Og derfor har han dette spørsmålet, som skal forstås: er Guds forsyn i godtgjørelsen, eller skyldes det en persons manglende vilje til å gjøre noe når de sier: «Vel, det er alt Guds vilje.» Slik er det.
Vladyka Zosima: Vel, mine venner, vi må forstå spørsmålet vårt her. Fordi spørsmålet du stilte er for bredt. Først må vi forstå at det er en forbannelse: "Forbannet være enhver som uaktsomt gjør Guds verk." Men i et kloster må tross alt alt arbeid gjøres for Kristi skyld. Og generelt sett bør en troende, i alt han gjør, hvis han gjør det for Kristi skyld, ikke vise lunkenhet eller noe annet. Tross alt er det ikke bare Guds vilje, men også tillatelse. Og tillatelse kommer med en høy pris. Så her, la oss si ... Vel, vi må forstå hva spørsmålet handler om. La oss for eksempel si at noen er ansvarlig for, si, å varme opp ovnene slik at alle er varme, ja, la oss si. Men han varmer dem ikke, han gjør det ikke. Folk er i kulden, la oss si at det er kaldt å stå under gudstjenesten, prosphora-frysen, for eksempel, eller noe annet. Du forteller ham om dette: «Hvorfor oppfylte du ikke din lydighet?» Og han sier: «Det er Guds vilje.» Selvfølgelig synder en slik person her, han synder mot mennesker. Og selvfølgelig er det slik uaktsomhet. Mangel på ansvar, mangel på omsorg, mye, mye mer.
Vladyka Onufriy: Kan negative tanker om mor påvirke hennes åndelige tilstand?
Vl. Zosima: Dine personlige negative tanker?
Vladyka Onufriy : Nei, tankene til de som står henne nær. Kan de påvirke hennes åndelige tilstand?
Vladyka Zosima: Det er et veldig godt spørsmål. Mor Victoria, ikke sant? Mor Victoria, måtte Herren frelse deg. Kristus er oppstått. Jeg er så glad for å høre fra deg.
M. Victoria: Sannelig, han er oppstått. Likeledes.
Vl. Zosima: Det er et veldig godt spørsmål. Og du vet, jeg ville selvfølgelig snakket med deg personlig om dette, fordi jeg vet hvorfor du stiller dette spørsmålet. Vel, jeg vil si det slik: det kommer an på hva du gjør. Hvis du prøver, la oss si, det er noen ved siden av meg som stadig – la oss si, jeg forteller noen noe om Gud, la oss si, snakker til deg, og de sitter stadig i tankene sine og dømmer meg. For eksempel, la oss si, ja, jeg sier noe så snilt om Gud, og de viser mangel på tro. Det vil si, denne sinnstilstanden er desorienterende, den får deg til å føle deg dårlig. Men når man er i harmoni, er det så enkelt, så snilt. Det vil si, du vet at personen ved siden av deg alltid vil støtte deg, og så videre. Det vil si, i tjeneste for Gud, la oss si, ja, dette kan ha stor innvirkning, og så videre. Eller, la oss si, en person står i koret, en korleder, og det er sangere i nærheten. Korlederen, la oss si, er veldig streng, veldig hard, og forteller deg konstant, til enhver tid, at du tar feil her, der, her, der. Og du vet allerede på forhånd at han kommer til å irettesette deg, og disse tankene forvirrer deg og får deg til å føle deg urolig. Så, la oss si, slike øyeblikk kan ha en innvirkning. Men, la oss si, på din indre åndelige tilstand, hvis det ikke gjelder tjeneste for Gud – ja, eksemplene jeg ga, en persons syndige tilstand, deres tanker, la oss si, om deg eller noe annet – hvis de plager deg, så vit at Guds rettferdige dom sier at også du er skyldig i noe, fordi de ikke vil røre deg så lett. Så her må du være veldig tydelig på hva jeg snakker om. Forstår du hva jeg snakker om?
M. Victoria: Ja, ja. Gud velsigne deg.
Vl. Zosima: Vel, noe sånt som dette.
Vladyka Afanasy: Hvordan kan man engasjere sinnet i bønnens ord? Og hva bør resultatet bli hvis det gjøres riktig?
Vladyka Zosima: Jeg skjønner, jeg hører deg. La oss si at vi inkluderer sinnet i bønnens ord. La oss si at vi sier Jesusbønnen, for eksempel. Eller, la oss si, bønnen fra den allbarmhjertige Guds mor. Og det er,
For eksempel disse ordene: «Forakt meg ikke, avvis meg ikke, forlat meg ikke.» Og når du uttaler disse ordene, må du fordype deg i dem med ditt sinn. «Forlat meg ikke. Se, o Frue», det vil si, i dette øyeblikk, forestill deg din indre elendighet, synd og all slags urenhet. Når du for eksempel uttaler bønnens ord og prøver å fokusere tankene dine på dem, da bør gode følelser strømme inn, trøst fra Gud. Herren forkynner gjennom Den Hellige Ånd at Han har hørt deg, Han gir deg fred. Den Hellige Ånd berører hjertet. Det vil si at tankene kommer til en slik tilstand av fred at du lett kan forbinde ditt sinn med ditt hjerte, la oss si, med en viss følelse for Gud, for eksempel. Eller det kommer en forstørring av Herren, og du føler glede i Gud, la oss si takksigelse til Gud. Noen slike frukter bør oppstå. Hvis du har lykkes med å arbeide i denne retningen, og Herren forkynner at, ja, Han har hørt deg. Og hvis, la oss si, du retter tankene dine ikke bare mot bønnens ord, men også mot hjertet ditt, og hvis du lykkes, da fornemmer du tydelig Den Hellige Ånd, den nådige luften kommer, og du fornemmer Ham tydelig, Guds Ånd, og du gleder deg og fryder deg, og det er en slik stillhet, og kontemplasjonen begynner. Når Den Hellige Ånd berører hjertet, da begynner kontemplasjonen. Herren åpenbarer hva Han vil. Når du prøver å omslutte tankene dine i bønnens ord, bør en viss ro komme, en stillhet i tankene. Hvis du angrer, bør en slik ro komme. Hvis du prøver å omslutte ordene i en botsbønn, for eksempel i lovprisning av Gud, da bør en viss takknemlighet til Gud, en viss tro, en tro som bringer glede. Det vil si at forskjellige slike frukter bør komme. Måtte Herren frelse deg.
Vl. Afanasy : Spiller taletempoet noen rolle i dette tilfellet, eller, hvis det er mentalt, er tanker og kroppsstilling akseptable?
Vl. Zosima: Vel, vi bør alltid ha en viss beskjedenhet i vår holdning. Det vil si, ja, vi bør være beskjedne i alt, i vår gange, for eksempel hvordan vi sitter, hvordan vi går, hvordan vi står, for eksempel. Det er mulig å oppføre seg arrogant, det vil si, ja. Vi må, foran Gud, forstå at dette er bønn, fortsatt oppføre oss beskjedent. For eksempel, hvis du ligger på sengen, ikke kryss beina, for eksempel. Vel, en viss beskjedenhet er nødvendig. Vit at du står foran Herren Gud, vår store Skaper. Det er det som kreves. Det vil si, du må oppføre deg slik i alt.
Vladyka Afanasy: Spiller taletempoet noen rolle under bønn, herre?
Vl. Onufriy: Hastighet. Hastighet, taletempo, hastighet, spiller det noen rolle?
Vladyka Zosima : Vel, jeg sa til Vladyka Ambrosius den gang, slik Johannes av Kronstadt lærer oss. Når vi, la oss si, har mistet Guds nåde, må vi være mer fokuserte og fordype oss i omvendelse. Ja, selvfølgelig, senke tempoet i tale litt. Jeg snakker om bønn i ensomhet. Ikke under liturgiske gudstjenester, for eksempel, når folk står eller noe annet – ja, det er en annen sak. Så her snakker jeg om oppmerksom bønn i hjertet og mental bønn i sinnet, som betyr bønn i ord, i ens celle nå, i dette øyeblikket. Og tempoet i tale, la oss si, er moderat. Øk tempoet bare etter at en person har følt i det minste litt av nåden. Hvis nåden ennå ikke er følt, ja, så bør man ikke resitere raskt. Du vet, noen ganger tar jeg bønneperlene mine. Og som vi vanligvis ber, leser vi hele Jesusbønnen, og først da flytter perlene. Men noen ganger flytter jeg bare, for eksempel, hver perle. Herre, jeg skal flytte den. Jesus, jeg flytter den. Og så videre. Det vil si, jeg flytter den for hvert ord. Noen ganger gjør jeg perlene slik, noen ganger ber jeg. Så det varierer.
2 5 .01.2026
